Levende liv

Something's lost but something's gained in living every day.
- JM

Livet leker. <3

Den gode kreften - takk for seg

Hvis man skal skrive blogg, så må man ha noe å si. Nå har jeg sagt mitt.
Bloggen skulle handle om de gode kreftene under en vond kreftsykdom. Ikke dagbok. Eller folkeopplysning. Heller ikke kreftsykdom som påskudd til to minutter i bloggberømmelsens lys. Men om den gode kreften. Den man blir frisk av. Oppdrag utført.
Man merkes for livet av kreft, mye først i ettertid. Merkingen framover skal få skje utenfor bloggen. Selve kreftkapitlet må lukkes.

Bloggen min skal få ligge som den er. Slutte mens leken er god. Før bloggen vannes ut og blir noe helt annet. De som dumper innom ved en tilfeldighet i ettertid, skal finne dette innlegget øverst. Vise at kjæresten ble frisk. Øverst. Viktigst.

Det er flest unge menn som rammes av hodgkins lymfom. Hvorfor blogg? For å vise at unge menn med hodgkins lymfom, de blir friske. Svært få av dem skriver blogg selv. Men de blir friske. Jeg synes det er viktig at det finnes blogger om akkurat det.

Kreften er ferdig. Bloggen er ferdig. Kjæresten er frisk. De gode kreftene består. Takk for meg.

 

Comeback.no

Kjæresten. Tilbake. På jobb.
Kanskje blir det noen avbrekk underveis, men han er tilbake. Hundre prosent. Lovte å spille noen liflige toner fra Star Wars i stedet for stemmetonen. Som en markering. Leksjon 1 i humørkurs på arbeidsplassen. Det har man jammen bare godt av. Og minst et halvt tøffhetspoeng til kjæresten. Anbefaler dessuten fortsatt Oslofilharmoniens konserter i uke 5. Det virkelige comebacket. Vi blir en gjeng som skal, kan du si.

En tovet vott

Et middelmådig resultat etter husflidens nybegynnerkurs. Eller 3- i tekstil på ungdomsskolen. Tanken var god, men ferdighetene strakk ikke helt til. Tråder litt her og der. Ullent. Noen steder kort. Andre steder for langt. Og litt skjevt. Tykkest på sidene. Men egentlig for tynt over alt. Skiftende konsistens. Ikke helt på moten. Blir det nok ikke med det første heller.
Kjærestens hår er på vei ut.

Det er kanskje slemt å karakterisere kjærestens hår på denne måten. Slem lama! Selv kalte han imidlertid hodet sitt for en dobørste. Tolker derfor min egen beskrivelse som vesentlig mildere, tross snevet av nettmobbing.

Kjærestens aktivitetshjørne - siste del

Hva gjør man når man er litt på sidelinja? For å holde motet oppe? For å komme seg ut av senga om morgenen? For at kjedsomheten ikke skal ta overhånd? Når legen forbyr å pushe kroppen? Og kroppen egentlig også forbyr å pushe seg selv?

Aktivitet: Skrivesperre. Musikksperre. Levesperre?

Dette innlegget har jeg brukt en uke på. Skrivesperre. Tidsfordriv og aktivitet, definitivt. Får tiden til å gå...
Det å skrive er kanskje ikke for meg. Man skal ha noe på hjertet. En kjerne av noe som bare er ditt eget. Det siste halvåret har bidratt til at jeg har mye på hjertet. Mange tunge erfaringer, jeg burde kunne skrive en roman. Minst.
Min, din og alles kamp. Men skrivesperre.

Musikk er kanskje heller ikke for alle. Men ingen kan vel høre Wagner's Liebestod og forbli helt upåvirket. Musikk forandrer, ikke nødvendigvis til det bedre eller det verre. Men en forandring. Og aktivitet. Fordi musikk har noe på hjertet. Musikk er også en penn, for de uten musikksperre. Alt er i forandring hele tiden. Det er en av livets tragedier, og store gleder. Er det noe jeg har lært dette halvåret, så er det å ikke ha levesperre.
  
- Kjæresten

Klapp på skulderen til forsvaret

Kjærestens immunforsvar. De virkelige forsvarsheltene. Behøver verken dyre jagerfly eller brølape-taktikk for å mobilisere motivasjonen. Cellegiften drepte alt på sin vei. Tolv ganger, for kjærestens del. Bare få uker etterpå har kroppen ryddet unna. Som om ingenting har skjedd. Blodprøvene viser at alt nå er på stell. For meg som så kjæresten da ingenting var på stell, bøyer meg herved i støvet. God og nitidig avtjent verneplikt. Vel blåst. Jernringen er på plass igjen. Trosser selv min hoste. Hoste i vaskekte kolspasient-stil, bare så det er sagt. Kjærestens immunforsvar står standhaftig i mot. Psyken har riktignok forbedringspotensiale. Skulle vært som immunforsvaret. Som om ingenting har skjedd. Ja takk.

Kreftcellen har forresten gått sur. Fordi han er død.

Krefttipset - miraklenes tid er forbi

Tro gjerne at man kan helbrede seg selv. Tro gjerne at figurer på internett med fine titler kan reversere sykdommen. Tro gjerne at en alternativ diett kan få kreftcellene til å forsvinne av seg selv. Tro gjerne at noen kan heale frisk. Gjerne for en billig penge. Special price for you. Vis gjerne til historier fra virkeligheten om noen som ble friske på mirakuløst vis. Heeelt overnaturlig, assa. Gjerne fra utenlandske nettsider, youtube og "studier" med uklart opphav.
Tro kan flytte fjell. Eller?

Legevitenskapen, forskning publisert i anerkjente medisinske tidskrift, samt høyt utdannede mennesker. Det er det som kan helbrede kreft. Mirakler er biologiske prosesser i kroppen. Vi har bare ikke forstått dem foreløpig. Støtt forskning. Og husk, alt som kaller seg forskning er ikke anerkjent eller dokumentert. Kildekritikk må læres.
Tro på at du blir frisk. Tro på deg selv. Tro på legene. Tenk positivt.
Oppdager du en kul og blir anbefalt behandling, gjør det. 
Egenlesing og -tolkning (gjerne ut  av den større sammenhengen), samt ukritisk kildebruk fra internett, er ikke utdanning. Ikke undervurder mennesker som faktisk har utdanningen og kompetansen. Alt annet er et sjansespill. Kan få grusomt utfall. 
Tro kan jo ikke faktisk flytte fjell. Og julenissen finnes ikke.

Min mening. Ditt valg. Jeg vet hva som er vårt valg. Utvilsomt.

Annengangsbryllupsplanleggingsmafia

Vi ønsker oss et kreftfritt bryllup. Kjæresten og jeg har vært kjærester i nesten 7 år. Et skarve halvår med kreft skal ikke få dominere over alle de andre årene. Det blir derfor ingen krefttaler, kreftsanger eller annen kreftmoro. Håper vi. Skulle giftet oss i august. Før alle søppeldagene med Hodgkins lymfom meldte sin ankomst. Det er det opprinnelige bryllupet vi ønsker. I hvert fall dét fokuset. Ikke "dere var så flinke og kjempet mot kreften sammen"-fokuset. Selv om et sånt fokus også er hyggelig. Bare ikke da. Bare ikke den dagen. Fordi den dagen handler om så mange år med så mye annet.

Med unntak at kreftcelleformet kake, selvfølgelig. Har ikke helt klart å slå fra meg den eksepsjonelt gode ideen. Fråtse i herr Hodgkins. Nemlig. Fortsatt oppe til vurdering. Jeg har dessuten et vetokort på lager overfor kjæresten. Etter at han lurte seg unna bretting og knyting av 100 invitasjoner. For annen gang. Unnskyldningen? For store tomler. Serr! Derfor ett stykk oppspart vetokort til meg. Kanskje skal det brukes på kreftcellekake. Som eneste kreftalibi. Et hån mot kreften. I en feiring som handler om alt annet enn kreft. 11. juni.

Innsiden ut

Andre tanker har blitt viktige. Andre opplevelser har blitt viktige. Andre mennesker har blitt viktige. Andre gjøremål har blitt viktige. Andre prioriteringer har blitt viktige. Tydeligere på hva jeg vil. Tydeligere på hva jeg bruker tiden min til. Jeg har ikke blitt annerledes. Bare tydeligere. Færre kompromisser med meg selv. Fordi jeg vet mye om noe jeg ikke skulle visst. Skjørt. Nært. Kunnskap. Det som bare den nærmeste vet. Ingenting endres, men alt påvirkes.

Nytt år og blanke ark (med litt feber)

Heldigvis finnes det en viss rettferdighet. Jeg ligger rett ut som et forkjølet slips. Kjæresten er i toppform. Det er han vel unnt. Bra med en slags fordeling. Noen dager i feberrus er tross alt ingen godkjent klagegrunn. Selv om 2011 ikke akkurat har imponert meg så langt. Litt startvansker får jeg tåle. Det skal i hvert fall bli et veldig kreftfritt år.

I lekeland, der kan alt gå an

Der man kan sette seg i bilen, kjøre et par timer og havne akkurat der man ønsker. I hvert fall nesten. Der det serveres musserende i kassakøen når man har handlet mat. Der det ikke finnes brøytebiler, men kassebiler med påfestet snøskuffe. Eller et mylder av menn med hver sin spade midt på motorveien. Fondue bourguignonne. Der folk har dobbel lønn i desember, i stedet for halv skatt. Det synes. Der de har én(!) leiebil med vinterdekk. Vår. Der man kan drømme om å være femspråklig, som så mange andre. Der landet styres av en storhertugfamilie med egen hertugsang OG hertugmarsj OG årlig hertugball (selvsagt). Hva gir du meg. Innslag av englegalskap i en skarve kongefamilie er smårusk i forhold. Vinsmaking. Croque monsieur. Der kjæresten får ny energi og blir glad igjen. Ny giv. Nye gode krefter.

...og gamle damer med alpelue. Vi liker!

Oppøving

Jeg gikk meg over sjø og land,
der møtte jeg en gammel mann.
Han spurte så, han sagde så:
"Hvor hører du vel hjemme"
Jeg hører hjemme i ansatsland,
i ansatsland, i ansatsland.
Og alle de som spille ansats kan,
de hører hjemme i ansatsland.

Jeg gikk meg over sjø og land,
der møtte jeg en gammel mann.
Han spurte så, han sagde så:
"Hvor hører du vel hjemme"
Jeg hører hjemme i treklangland,
i treklangland, i treklangland.
Og alle de som spille treklang kan,
de hører hjemme i treklangland.

Jeg gikk meg over sjø og land,
der møtte jeg en gammel mann.
Han spurte så, han sagde så:
"Hvor hører du vel hjemme"
Jeg hører hjemme i etydeland,
i etydeland, i etydeland.
Og alle de som spille etyde kan,
de hører hjemme i etydeland.

Kan gjentas i det uendelige. Om man har stort juletre å nå rundt, er ekstremt begeistret for en god juletrefest, eller bare er veldig fornøyd med egen øveinnsats. Sistnevnte, som kjæresten. Forslag til nye vers kan da være alt fra  "trippeltungeland" for de som driver med sånt, til "mollskalaland" (melodien må da synges i moll, selvfølgelig - du blir åpenbart juletrefestens store midtpunkt og klovn). Romjulshygge.

Gresset gror

Hvis gresset er grønnere på den andre siden, er det bare fordi naboen gadd å vanne. Derfor vanner jeg som en gal og bestemmer meg for at denne vonde erfaringen skal bli til noe nyttig. Et grønnere gress. Vedtatt.

Krefttipset - lag milepæler!

  • Oversikt med sirlig inntegnet reiserute for sommerferien. Hengende over sykesengen. Ny destinasjon føres opp etter hver gjennomførte kur.
  • Helgetur mellom slagene, selv om reisemålene er aldri så lite eksotiske. Selv har vi testet alt fra Drammens svært bortgjemte kulturskatter til danskebåten utenfor sesong. Færre folk betyr mindre stemning. Mindre stemning betyr færre bakterier.
  • Detaljert planlegging av turrute for pensonistturen etter neste cellegift. Gjerne med innlagt vaffelpause. Tidløs schlager den vaffelpausen.
  • Motivasjonsvin på nattbordet. Uåpnet. Riktig label sier visst mer enn tusen motivasjonsord. Forstå det den som kan.
  • Lage pepperkaker og kjøpe juletre som påminnelse om at julen nærmer seg. Selv om man egentlig ikke er spesielt begeistret for verken pepperkaker eller jul. Sånn vanligvis.
  • Legge jobbplaner for våren. Selv om de bare er på papiret. Og det kanskje blir litt mange av dem. Både papirene og antallet planer.
  • Kaste dårlige assosiasjoner underveis. Kan noe fjernes, gjør det.


Tiden står stille uansett. Det hjelper å dele den opp. Oppdelt evighet er ikke kortere.
Bare lettere å forholde seg til.


Kjæresten. Tusenkronersvinen innkjøpt til drikking når frisk. Tøy-dachsen Dachsos.

Godhet

KJÆRE, KJÆRE, KJÆRE MARI OG STIAN!
Nå! gadd skribenten ikke mer av løkkeskrift så derfor foregår resten av denne lesning med skriblerier (lupe og ordbok anbefales). OMG (i blokkbokstaver) nå kommer noe alvorlig! Fredag 25. juni, da Da Capo var på vei hjem fra England og fikk en beskjed som satte oss i sjokk, ble det for alvor klart hvor utrolig glade denne gjengen er i dere! Og siden den dagen har vi vært med og fulgt dere gjennom en tung tid. Det er ganske imponerende hvordan dere ikke bare har holdt deres eget mot oppe, men også motet til alle oss rundt dere. Dere betyr mer for oss enn dere tror. Og det kan godt hende dere har forstått at dere betyr mye for oss, men så mye ville dere ikke trodd. Derfor denne awsome gaven fra oss. EVENTYRLIG (blokkokstaver da!). For å feire mot, tapperhet, vennskap, kjærlighet, slutten på noe vondt, begynnelsen på noe godt, og JUL!! Vi ønsker dere en god jul og gleder oss til året som kommer! KLEM I BLOKKBOKSTAVER FRA:
[...20 navn, Da Capo]

(25. juni, foto: Erik Saastad)

Teksten over er gjengitt med tillatelse fra opphavsfolket. Den skal her få symbolisere all hjertevarme vi har møtt. Fra dere som er i livene våre. I familien. På jobben. Venner. På bloggen. Alle rundt som har brydd dere. Blandet dere. Støttet. Oppmuntret. Heiet. På så mange forskjellige måter. Fine måter.
En fredelig og god jul ønsker vi dere alle! Dere gode kreftene våre.

Den gode kreften - 22. desember 2010

7. juli 2010 (diagnose 20. juni): Den gode kreften er den man blir frisk av.

22. desember 2010: Den gode kreften er den man ble frisk av.

Det farlige ordet. Kreft.
Kjæresten ble frisk. Jeg vil at kreftordet skal skape mer nyanserte assosiasjoner. Mange blir friske. Alvorlig sykdom. Grusom behandling. Men mange blir friske. Kjæresten er levende bevis. Leve med at kreften kan ramme hvem som helst. Vi rundt må hjelpe de som rammes med å kjempe. Med motivasjonsblikk. Livet leves ikke i redsel.

Klem fra Stian & Mari

Lungenes forunderlige verden

Lungekapasitet før cellegift: 110 %
Lungekapasitet etter cellegiftens raseringer: 110 %

For lungemåling tillates tydeligvis litt andre prosenttak enn i matematikkens vanlige verden. Greit nok for meg.
Musikerlunger. Fortsatt. Det viktigste. Lever av lungene. Tjener til livets opphold med dem. Ved siden av at lungene opprettholder liv rent fysisk. Selvsagt.


Søtt bilde, som lyver. Kjæresten begynte først da han var 15 år og fjortisslamp.
Sent, men godt. Og åpenbart med riktig så gode lunger.

Humørbarometeret

Du vet kjærestens humørpil peker riktig vei når han snakker høylytt i telefonen på en fin blanding av ungarsk, tysk og kanadisk-engelsk. Med gestikulering, selvfølgelig.

Fremdriftsplan

Kjæresten er ferdig med alt som heter cellegift. Han skal ikke ha stråling. Puh. Denne uken er det igjen klart for sightseeing mellom Oslos sykehus. CT-scan og pusteprøve. Førstnevnte danner sammenlikningsgrunnlag for senere kontroller. Man sjekker antall og oppførsel blant de tidligere kreftcellenes venner. Selve kreftcellene er borte. I ettertid må man likevel sørge for at også vennene holder seg unna. Noe de pleier, etter hodgkins lymfom og en del bøtter cellegift. Når det gjelder pusteprøven, han blåser som en okse. Trompet anbefales herved som både medisin og opptreningsmetode. For alle kreftpasienter. Lungekapasitet, null stress.

Immunforsvaret skal peke snuten oppover fra førstkommende uke. Kjæresten har i dag gjort comeback på t-banen. Tok sjansen i halvtom vogn. Halvt år siden sist. Fredag 7. januar er Filharmoniens første prøve før nyttårskonsertene. Det er bare å sette fram kjærestens stol, for han skal være med. Det går fremover. Og helt sikkert en del bakover underveis. Tre fram og to tilbake. Og så videre...

Den gode kreften

Stearinlys.

Pepperkaker.

Ikke kur på tirsdag.

Kjærlighet.

Veivalg på veien oppover

Små merkedager er også merkedager. Kjæresten er i gang med treningen igjen. Sånn på ordentlig. Personlig trener/fysioterapeut skal få fart på musklene. Sneglefart. Over lang tid. Det blir dyrt, men bra for friskusformen. Kreftforeningen og Kreftsenteret på Ullevål tilbyr også diverse treningsopplegg. Veldig gode opplegg. Og selvsagt mye billigere. I kroner og øre. Kjærestens friskusfølelse derimot, tjener mest på å holde seg unna treningsopplegg for kreft. Vil ut av kreftboblen. En ærlig sak. Vil trene med de som ikke har vært syke. Riktig valg. For akkurat han. Et ledd i prosessen med å lukke kreftkapitlet. For akkurat han. Friskusleddet.


(Bildet: personifiseringen av en "friskus" - kjæresten selvsagt)

Farsott til besvær

Følgende tekst har beveget seg som ild i tørt gress på Facebook de siste måneder:
"Hvert menneske har 1000 juleønsker, en kreftpasient har bare ett: Å bli frisk.
Jeg vet at 97% ikke kommer til å sette denne på sin status. Vær en av de 3% og ha denne som din status i minst en time til minne om de mennesker som døde av kreft og for dem som stadig kjemper."

Jeg har logget ut. Sikkert sunt med facebook-pause uansett. Hurra for oppmerksomhet og støtte rundt kreftsaken, selvfølgelig! Også på facebook. For oss midt i suppa er det likevel helt nødvendig med små pusterom for tankene. En sjelden gang. Midt i fleisen hver eneste dag over flere måneder ble for mye.

Mitt forslag:
"Hvert menneske har 1000 juleønsker, en kreftpasient (og pårørende) har bare ett:
Å bli frisk.
Les hvordan du faktisk kan bidra på Kreftforeningens nettsider. Slik at flere kreftpasienter faktisk kan få juleønsket sitt oppfylt. Faktisk vinne kampen. På sikt.
Støtt kreftsaken til jul!"

(T)ung.no

Kjæresten er lei av kulde og vanskelig treningsvær. Den faktiske vekten peker ikke oppover, men følelsen kan jo være sånn likevel. Immunforsvaret er fortsatt på bånn. Det blir få sprell, sånn utover vasking bak komfyr og liknende moro. Jeg tester derfor effekten ved å putte på ham en annen merkelapp. Sånn fysisk putte på. Ytre påvirkning for indre motivasjon. Så får vi håpe at verdens beste ung.no kan hjelpe på selvfølelsen. Pleier det. Fra tung til ung. Tipper han føler seg passe kvikk i kroppen allerede.

Tirsdag etter siste kur

Jeg føler meg som en person igjen.

- Kjæresten
...etter å ha brukt formiddagen til å vaske kjeler med gammel risengrynsgrøt. De små ting.

Desemberbanden

Med tørre pepperkaker godt forvart i bukselommen, legger vi ut på tokt. Juleavslutningsklanen, den skal man ikke kimse av. Fra den ene juletilstelningen til den andre. Og vi klapper i hendene og synger og ler. Mens den blanke stjerne henger litt på halv tolv i toppen etter forrige julebord. Hvis man i tillegg har lært seg minst et par vers fra "Så går vi rundt om en enebærbusk" (med innøvde bevegelser). Ja, da er man sikret. Suksess og klementiner til alle. Kongen av juletregang skal kåres, og desember er knapt halvveis til jul.

Jeg liker det, jeg. Vi tar oss tid til å si de tingene vi ikke sier til hverandre ellers. Selv om jeg alltid sipper av fine kort og fine ord. Og det er jo egentlig ingen avslutning. På juleavslutningene gleder vi oss over det vi får til. Feirer at vi skal få til enda mer. Alt det morsomme som skal gjøres når vi sees igjen. Jeg har mye å glede meg til etter jul. Hver desemberdag blir en juleavslutningsfest. Veiskille. Akkurat i år. I mellomtiden snapper jeg opp enebærbusk-triks og spiser hjemmelagde pepperkakegriser for harde livet. Vil du være med, så heng på.

Kjærestens aktivitetshjørne - del 6

Hva gjør man når man er litt på sidelinja? For å holde motet oppe? For å komme seg ut av senga om morgenen? For at kjedsomheten ikke skal ta overhånd? Når legen forbyr å pushe kroppen? Og kroppen egentlig også forbyr å pushe seg selv?

Aktivitet: Stå opp av sengen

For de fleste regnes kanskje ikke dette som en spesifikk aktivitet. Prøv cellegift. Kroppen stritter i mot. Hyler opp ved det minste forsøk på bevegelse og aktivitet. Hyler derfor tilbake. Tvinger kroppen i gang. Ingen vil mase eller pushe deg, du har jo tross alt kreft. Må ta ansvar selv. Står opp av sengen. Går i butikken. Vasker gulvet. Tur i skogen. Låner en hund. Treningsspill. Være fornøyd med den ene armhevingen.

Opptur: Etter tolv runder cellegift kommer jeg meg fortsatt opp av sengen. Like raskt/tregt som i begynnelsen.
Nedtur: At det å stå opp av sengen faktisk er en reell aktivitet.
Resultat: Ingen betydning, så lenge jeg er ferdig.

Sykkeloppdatering:
Har fått egen sal på treningssenter. Kampen mot sykkelsportens svar på "The Stig" skal nå taes opp i det skjulte. Det tar bare litt tid.

- Kjæresten

Ikke på latsiden

Overskuddslageret av medisiner er levert til apoteket. Raskere enn raskest. De minnet om herr Hodgkins, og han liker vi ikke. Symbolsk handling. Høy trommevirvel og trompetfanfare inne i hodet. Ute av syne, ute av sinn. Vi kan jo late som.

Blomsterhav (rosa, selvsagt) og vin fra kjærestens vinønskeliste (ikke spør, vinønskelister er visst helt normalt) med bud. Følgeteksten "dere er de tapreste jeg kjenner". Det er det jo ikke så mange som er. Så siden vi er litt ustabile i tillegg til tapre, så gråt vi en skvett. Før kjæresten tilbragte resten av kvelden med nesen i sitt sirlige vinsamlingssystem. Ut med medisiner. Inn med vinsamlingen. Normalisering. Selv om den er aldri så unormal.


Kjærestens "forbruksvin". Hans resterende 150 flasker (der ble de pengene av) er naturligvis lagret på mer langsiktig vis. Vi har alle våre greier. Alle "greier" er uansett bedre enn velassortert samling med kreftmedisiner.

Jeg gikk en tur på stien...

En dansende kjæreste. Iført heldekkende, blått superundertøy. Type smurf. Fin markering for alt som skal avsluttes. De opptråkkede stiene fra dette halvåret skal få gro igjen. Også kjærestens egenproduserte sti på taket. Klær kastes. Leilighet skal av-cellegiftes og få normal lukt. Når formen tar seg opp. Motivasjonsdansen tok knekken, ble litt i overkant. Rett ut på sofaen. Ting tar tid. Stier er treg materie. Når de skal tråkkes opp. Når de skal gro igjen. Når nye skal velges ut.

Siste ukers ord

Jeg er ikke positiv, jeg er ærlig.

Fordi det holder å være ærlig. Endelig.

Ferdig med tolvte kur

Aldri mer. Håper jeg.

  • Cirka 1. juni - 20. juni: utredning, med påfølgende diagnose - Hodgkins lymfom (lymfekreft)
  • 6. juli: behandlingsstart med cellegift på Kreftsenteret, Ullevål
  • Juli, august, september, oktober, november: cellegift annenhver tirsdag
  • 7. desember: siste cellegiftbehandling
  • Ingen infeksjoner eller utsettelser underveis
  • PET-scan etter fjerde cellegift viste ingen tegn til aktive kreftceller
  • Kjæresten skal heldigvis heller ikke ha stråling
  • Bivirkningene av cellegiften har vært mange. Bivirkningene av å leve med kreft, enda flere.


Dette er innlegg nr. 200. Bloggen har dessuten 5 måneders jubileum i dag.
200 innlegg er mye kreft på en gang, men 5 måneder er heldigvis ingen alder. Siden det tross alt er snakk om cellegiftbehandling og kreft. Likevel ingen stemning for fest. Sammentreffet ble imidlertid markert med ovenstående oppsummering av de tørre fakta.

Nå. Ny ventetid. Med forhåpninger om å kunne fastslå at den gode kreften, det er den man blir friskmeldt fra. Snart.

Siste gang

Vi sitter her i igjen da, og gruer oss. For tolvte gang. Mandag kveld. For tolvte gang. Siste mandag kveld med grue seg. Siste gang for å finne fram bøtte, ekstrarasjon av antibac og esken med medisinene. Vaske ullsokker og superundertøy. For ikke å glemme: legge motivasjonen lett tilgjengelig. Siste kur i morgen. Siste dårligtirsdag, dårligonsdag og dårligtorsdag. Alt har en ende, men man gruer seg like mye for det.

Godfoten

Nils Arne Eggen er opptatt av å spille hverandre gode. Enkeltprestasjoner som resultat av lagspill. Lagspill som suksessfaktor for prestasjoner i det hele tatt. Også utenfor banen. Jeg er tilhenger. Har i det vide og brede brølt om kameratpasninger, lagseier og -tap. Men også om sosiale hytteturer og lapper på ryggen med hverandres oppmuntringsord. Trygghet som veien til å tørre de gode prestasjonene. Direkte overførbart til alt vi foretar oss. Enten det er Rosenborg eller sekstenåringer på fotballbanen, elever i musikkonkurranser, på jobben, eller når noen blir syke. Selv har jeg kolleger som gir meg positive tilbakemeldinger minst ti ganger hver arbeidsdag. Det skaper trygghet i egen rolle, samhold, og dermed felles engasjement for gode prestasjoner. Udiskutabelt.

Kjæresten har valgt å være til stede på jobb under sykemeldingen. I kulissene. Sms, telefonprat med kolleger, tilhører under prøvene (fra bakerste rad der bakteriene er færre), finne vikarer, høre på innspilling etter konserter, ta avgjørelser når det passer og behøves. Engasjement. Vise engasjementet. Overfor de som viser engasjement tilbake. Samspill. Lagspill. En av hans fantastiske kolleger stilte nylig opp med en hel laks på døren vår. Godfoten i praksis. Like viktig utenfor scenen. Skaper lyst til å komme seg tilbake raskt. Savner å prestere sammen.

...en gladere laks, med laks.
Kjæresten fikk velge bildetekst, bare så det er sagt.

Det gode liv

Bare sånn for å spre litt dårlig samvittighet. Selv om det selvsagt er slemt nå midt i førjulskaoset...
Kjæresten har nemlig gått 1,5 mil. Kjøpt ferdig julegavene. Inkludert en absurd opplevelse i hundeverdens butikkmekka. Timeshare-hunden blir fin til jul. Vasket gulv. Spilt trompet. Blitt sur på trompet. Blitt glad igjen på trompet. Hentet reker. Kjøpt en franskmann. En sånn franskmann jeg vil bli. Laget pepperkaker. Syklet i enesalen sin. Mens jeg drikker hvitvin. Fransk, selvfølgelig. Døgnet har for få timer når annenhver uke mangler.

Franskmannen - Det gode liv:

Krefttipset - velg dine mennesker med omhu

Vi lærer mye om oss selv og hva som er viktig. Imidlertid lærer vi også ett og annet om andre. Andres evne til å takle. Andres reaksjonsmønster. Andres stressnivå. Andres måte å forholde seg til kjæresten på. Og til meg. Vi har ikke overskudd til å trøste alle andre som synes dette er vanskelig. Alle andre får trøste hverandre. Det handler om å stille opp. Om å legge fra seg sitt eget. Selv om man har mer enn nok. Sine egne problemer. Vansker med å vise følelser. Sine egne tanker om kreft. Sine egne bekymringer. Man må bare ta seg sammen. Selv om det egentlig er alt for mye å kreve.

De vi har forholdt seg til dette halvåret, er mennesker som har klart dette vanskelige ta seg sammen. For kjærestens skyld. Helt bevisst valg. Velg mennesker som gir påfyll, ikke tapper kranen. Viktigst av alt når man ikke klarer å gi påfyll til seg selv. I en krisesitausjon. Skal ikke mye til før hele baljen velter. Helt avhengig av de som etterfyller. Som vi ikke må trøste. Kan ikke trøste og berolige andre som bekymrer seg for kjæresten. Akkurat nå. Velger våre mennesker med omhu. Samt ekstremt nyttig kunnskap for egen vår del, den dagen noen andre rammes.

(google.no)

KondisKurt

Grepet er tatt. Personlig trener bestilt. For å holde igjen. Ikke møte veggen i ren treningsiver. Sånn i begynnelsen. Motivasjonen er det nemlig ingenting å si på. Kjæresten sover ikke i timen. l gang raskest mulig. Blir sliten bare av å tenke på det.

Den gode kreften

Kjæresten har gjennomgått en transformasjon. Synes plutselig IKEA er et strålende sted, egnet for rekreasjon og opplevelse. Liker utviklingen! Høyt blodtrykk og hyperventilering allerede før kjøkkenavdelingen, er erstattet med en gripende interesse for størrelsen på gulvtepper og oppbevaringskurver. Kjæresten gjør ikke så mye spennende for tiden. Lediggang er åpenbart roten til både det ene og det andre. Av det vonde. Et IKEA-besøk blir tydeligvis som en dag med tivoli og julaften samtidig. I forhold til alt det andre. Vi får ta med oss de få positive sidene som finnes. Uansett sidenes størrelse og viktighet sånn egentlig.



(google)

Innspurten

Det er aldri så mørkt som rett før lyset kommer. Man er aldri så langt unna som når man er like ved. Og alt det der. Jammen er det ikke kanonkaldt i tillegg. Kjæresten har gått i hi.

Tøffe menn gråter av fotball og cellegift

Kjæresten begynte nettopp å gråte av Jakten på kjærligheten (Tv2).
Tilleggsopplysninger:
- kjæresten har aldri noen gang fulgt med på Jakten på kjærligheten eller de som er med.
- det var definitivt ikke snakk om noen rørende TV-scene. Heller ganske flaut. Som det meste ofte blir i nevnte program.

Cellegiften har skylden. Skjer hver gang, Ikke med Jakten på kjærligheten heldigvis, men med andre ting. For eksempel om jeg har kjøpt en ny potteplante. Når jeg har vasket klær for ham. Eller hvis jeg heier litt ekstra på Bodø Glimt på hans vegne. Tårer.

Nå truer han med å kjøpe bilspill-stol for Playstation. Vil ha den i stuen på fast basis. Som straff for at jeg avlsører gråte-episoden på bloggen. Vi skal sloss om det. Han er uansett en helt som lar meg publisere likevel. Min helt. Som tør å vise fram vanskelige sider ved en vanskelig sykdom.

Déjà-vu

Tid pr. bryllupsinvitasjon desember 2009: 15 min.
Tid pr. bryllupsinvitasjon november 2010: 3 min.
Bør starte bizznizzz. Lage-enkle-løsninger-for-de-som-må-planlegge-bryllup-for-andre-gang-på-grunn-av-kreft-bizznizzz. Kompetansen er på plass. Marked for slik bizznizzz? Tja. Heldigvis ikke.

Krefttipset - én ting av gangen

Alle bekymringene slo til samtidig. Alt som hadde skjedd. Alt som skulle skje. Alt som kunne skje. Alt som kanskje kunne skje. Alt som kanskje kunne skje om en evighet. Bekymringsfloke. Man er helt nødt til å løse bekymringstrådene fra hverandre. Hele tiden. De nærmeste bekymringene først. Overlevelsesmekanisme. For det er fortsatt mange bekymringer igjen. Ettervirkningene. Opptrening. Lungekapasitet og jobb. Tankene. Tilbakefall. Annen sykdom. Andres sykdom.

Man må finne teknikker. Bekymringene må porsjoneres utover i tid. Jeg setter av ti minutter. Når alle bekymringene kommer veltende på en gang. Bekymringsminutter. Lister opp alle bekymringene jeg kommer på. Lar de slippe til. Sorterer dem fra hverandre. Rangerer dem, og eliminerer. Noen settes på vent. De som tilhører fortiden eller fremtiden, puttes i sekken. Man blir ikke kvitt dem, men de gjør seg bedre i sekken enn bankende inne i hodet. For det kommer stadig nye som trenger seg på. Vi har andre bekymringer nå enn i juni. Vi kommer til å ha andre bekymringer i januar enn vi har nå. Stadig flytting fra hodet til sekken. Og noen ganger tilbake igjen til hodet. Det overordnede målet er at sekken på sikt kan avlastes av en søppelsekk.

Oppbrudd

Det sies. Når man gjennomfører for tredje gang med regelmessig mellomrom, da er en tradisjon skapt. Sånn sett, det er skapt en del mindre festlige tradisjoner her de siste månedene. Selv om vi ikke liker å innrømme det. Eksempelvis går vi fast turrunde. Annenhver torsdag, lørdag og søndag. Torsdager på taket. Lørdager langs elven. Søndager (morbid nok) til kirkegården. Hva kreves egentlig for at en tradisjon skal opphøre? Greit å begynne forberedelsene. Tur er koselig. Selv kirkegården er koselig. Men tradisjonsdelen skal bort. Sammen med leverpostei-rutinen. Og tassingen på taket, selvfølgelig.

Kjærestens aktivitetshjørne - del 5

Hva gjør man når man er litt på sidelinja? For å holde motet oppe? For å komme seg ut av senga om morgenen? For at kjedsomheten ikke skal ta overhånd? Når legen forbyr å pushe kroppen? Og kroppen egentlig også forbyr å pushe seg selv?

Aktivitet: Matlaging 

Lete etter oppskrifter for inspirasjon til gode matopplevelser. Lite forutsigbar den smakssansen, de gode matopplevelsene oppstår på uvant vis. Fiskegrateng. En høydare. Hvem skulle trodd.
Gå til ferskvarebutikker. Sunne råvarer. Jeg har blitt helt hekta på fisk, ikke bare i gratengform. Man trenger heldigvis ikke være Hellstrøm for å oppleve gleden ved å lage god mat. Selv om det selvsagt hadde vært en fordel. Sånn med unntak av kroppsfasongen. Og norske matpriser er, ja - dill koster flesk. Hyggelig med mor på besøk, ble overlykkelig over at sønnen kunne lage annet enn boksemat.

Opptur: Fikk en matvrang 16-åring til å spise fisk!
Nedtur: Klarte å svi en TORO-suppe. Imponerende.
Resultat: Banal, men reell mestringsfølelse: Jeg blir glad av å koke poteter. Ikke mye annet å ta seg til om dagen, så god tid til å perfeksjonere. Også potetkokingen.

- Kjæresten

Deilig er jorden

Jeg er jammen ikke så sikker på akkurat det. Men årets første julesang er overhørt. Snart er verdens verste høst ferdig. Der er jeg sikker.

Den gode kreften

Er det noe vi nå har, så er det julekalender. I flertall. Stort flertall. Nedtellingen til andre begivenheter enn friskmelding skal det altså ikke stå på.
Kalendernissen lever. Han også i flertall, tydeligvis.

Bloggen har lært meg...

  1. at dette fungerer. Vi får selv porsjonere ut informasjon, samt styre vinklingen rundt kjæresten og den hersens lymfekreften. Proaktivt, og veldig avlastende.
  2. at html-koder er en fin bil.
  3. at html-koder stort sett aldri blir slik de skal. Hat.
  4. hvordan jeg staver "tunnelen" uten å måtte dobbeltsjekke hver gang. Min evige hemsko innen rettskriving.
  5. at bloggverden inkluderer en haug fantastiske mennesker som støtter og oppmuntrer helt ukjente skjebner. Som vår.
  6. at bloggverden også inkluderer en del veldig unge mennesker. Mange kunne sikkert vært mer bevisst hva de legger på nettet om seg selv. Blogg er tydeligvis hipt. Fjortispoeng til meg.
  7. at jeg er en ganske traust blogger. Holder meg til den knusktørre lymfekreften. I stedet for beretninger fra festlige helgeaktiviteter, motevisninger, hunder i størrelse polvott og siste ukes innkjøp. For å pynte på imaget kan jeg informere om at siste ukes innkjøp omfatter ovnsrens, frosne bær og varm lue. Voksent. Der forsvant de nylig oppsparte fjortispoengene.
  8. at man kan betale seg til mer oppmerksomhet rundt bloggen. Fascinerende. Herved utføres test.
  9. at jeg nok ikke skal blogge for evig og alltid. Enkelte kapitler bør lukkes i rett tid. For meg inkluderer dette kreftkapitlet. Bloggen. Blir dermed ingen melkeku i ettertid. Sånn vi vil ha det. Det er imidlertid fortsatt en stund til ettertid.
  10. at vi har flere støttespillere enn jeg var klar over. Kjente og ukjente. Med så mange fine ord. Tusen, tusen takk!


...og heia kjæresten!

Ferdig med ellevte kur

8. juli 2010: 1 down, 11 to go
23. november 2010: 11 down, 1 to go

Kjæresten har ombestemt oss. Planen har vært at jeg skal med neste gang. Under siste kur. Fra tid til annen er det imidlertid lov å ombestemme andre. I tilfeller som dette, for eksempel. Alt som har med kreftesenteret og cellegift skaper sterke og negative assosiasjoner. Kjæresten tok med pc, musikk, bøker og andre artige duppedingser for å få tiden til å gå raskere. Kun de første gangene. Sluttet med det. Klarte ikke å titte på en pc eller høre favorittmusikken sin de påfølgende ukene. Jeg vil helst ikke ende opp som en pc med kreftassosiasjoner. Eller musikk à la lymfekreft. Derfor får kjæresten ombestemme oss.

Dagens legebeskjed til kjæresten: Du skal ikke ha stråling.
Punktum.
Heia kjæresten!

Verb

Søvn. Å sove - sover - sov - har sovet. I massevis. Check.
Slappe av. Å hvile - hviler - hvilte - har hvilt. I massevis. Check.
Utsovet? Uthvilt? Ikke i nærheten.
Strek i regningen.
Lang, tjukk og irriterende strek midt i en alt for stor kreftregning.
Sender den til herr Hodgkins i ettertid. Alternativt et annet sted man kan sende sånt. Julenissen kanskje. Eller finnes det en klagetelefon? Dit man kan ringe vedrørende klager på alt som ikke går veien og uventede streker i regningen. "Din klage er registrert og vil bli behandlet omgående. Din klage taes herved til følge, du blir lykkelig og rik."
Eller noe i den duren.
Julenissen er nok en mer realistisk adressat.
Å bli - blir - ble - har blitt. Vil bli full av overskudd. Skal bli det etterhvert.

Heia kjæresten!

Vinnersjansene

Kjæresten har kjøpt en 5-ukers Lottokupong. På trass. Morer seg kostelig over at cellegiftkurene når sin ende før vinnersjansens utløpsdato. Ingen betydning at nevnte vinnersjanse er som en isoporkule i saccosekken.
20. november. Første gang kjæresten har kjent ferten av en ende. Minimerkedag. Tunnelen av endeløs cellegift nærmer seg altså en ende likevel. Også for ham. Vi har ikke akkurat vunnet i Lotto denne høsten. Ironisk at en skarve Lottokupong er kjærestens oppvekker. På tross av minimale sjanser for gevinst. Gevinst likevel, sånn motivasjonsmessig. Heia kjæresten!

Hodet og vannet

En lett variant av styrketrening kunne jo ikke være skadelig. Noe må man finne på nå utenom sykkelsesongen. Hvorpå jeg i morges fikk en sms fra kjæresten. Han var sur. Får ikke øvd. Armene vil ikke bevege seg. De lever sitt eget liv, i en sfære langt unna der trompetventilene skal trykkes ned. Definisjonen av lett styrketrening kan visst diskuteres. Etter ti cellegiftkurer er utallige push-ups kanskje å ta vel hardt i. Det berømte vannet over hodet. Stiv som en stokk dagen etter.

Kjæresten er utålmodig. Vanskelig å finne mellomtingen mellom pysete vassing til anklene og vågale dypvannsdykk. Alt med måte. Blir nok viktig i tiden framover. Kanskje særlig da. Når den virkelige opptreningen kan begynne. Kjæresten skal likevel ha honnør. Enda vannet er langt over hodet. Selv holder jeg både vann og bading på betryggende avstand. Dypt nede i solstolen. Ikke et aldri så lite svømmetak en gang. Push-ups synes meget fjernt. Og hva er egentlig min unnskyldning? Heia kjæresten!

"Pause"

Jeg er over alle hauger. Kjæresten holder fortet. Det kjedelige hjemmefortet. Den åpenbare ulempen med en kreftpause. At kreftpausen også innenbærer pause fra personen som kreften klamrer seg fast til. Som en igle. Urettferdig. Pause i anførselstegn. Kreften burde tatt en pause fra både kjæresten min og seg selv. Synes jeg.

Luftspeilet

Sjømannsskolen er tilbake på Hotel Cæsar. Svært praktisk for bryllupsplanleggingen. Samtidig er The Cæsars igjen rammet av kreft. Ikke bukspyttkjertel denne gangen. Livmorhals eller noe sånt, under en graviditet. De vet å slå på stortromme, gong, samt la en aspirant få blåse alt for sterkt i en en saxofon samtidig. Mitt store dilemma er dermed komplett. Veier muligheten for planlegging via TV-skjerm opp for meningsløse skildringer av kreft? Cæsar må være på felgen. Dessuten er de åpenbart i skikkelig beit for en kreftekspert. Jeg melder meg. Reaksjonene ved å oppdage, takle og ta beslutninger om kreft i den virkelige verden er nemlig mildt sagt annerledes. I hvert fall slik vi kjenner det, og det er jo noe vi gjør. Forskjellig fra det våset inni skjermen. Som om det var noen bombe. Jeg vet, jeg vet. Så da må jeg vurdere da. Latterlig skildring av kreftboblen taler for total boikott. Muligheten til å daglig visualisere hvordan blomsterpotter under søylene vil gjøre seg best, for fortsatt lojalitet. Eller, egentlig ikke kanskje. Blomsterpotter får noen andre fikse. Kreftboblen også, helst.
Snart ute av tunnelen. Jeg merker det.

Kjærestens aktivitetshjørne - del 4

Hva gjør man når man er litt på sidelinja? For å holde motet oppe? For å komme seg ut av senga om morgenen? For at kjedsomheten ikke skal ta overhånd? Når legen forbyr å pushe kroppen? Og kroppen egentlig også forbyr å pushe seg selv?

Aktivitet: Vinsmaking

Stor stemning - godt og rødt i glasset. Hvilken vin liker man egentlig etter 10 cellegiftkurer? Nekter å innse at smaksløkene mine er litt grillet for tiden. Tungen kan skille mellom surt, salt, søtt, bittert og umami. På min tunge smaker det meste bare surt - har mistet 4 av 5.  Luktesansen derimot, er glimrende og intakt, bare fantasien setter grenser. Alt lukter stall, mørke bær, tjære, tobakk og treverk - men smaker gulasj. Mulig fantasien løper litt løpsk.

Opptur: Luktesansen (eller fantasien) fungerer bra
Nedtur: Rosèvin og rødvin smaker faktisk det samme.
Resultat: Vinglede er for alle med fantasi og luktesans. Vi trenger egentlig ikke den dumme tungen.

Sykkelfeiden:
Det er for kaldt. Erstattes med tøy og bøy på taket. Sykkelsportens svar på "The Stig" får beholde ledelsen sånn inntil videre.

- kjæresten

Tålmodig sjel

En overdrivelse. Helt ærlig, langt i fra. Fremdeles ikke min sterkeste egenskap. Alt skal ordnes med en gang, helst i går. Jeg har ikke kunnet ordne hodgkins lymfom med en gang, og definitivt ikke i går. Dermed blitt bedre til å akseptere status quo. Også når høyre flymotor viser seg langt i fra samarbeidsvillig. Når man blir etterlatt i avgangshallen uten informasjon om fremdrift. 12 timer. Med en matkupong av størrelsesorden "her blir vi nok sittende en stund". Så da sitter jeg her en stund da, og øver på tålmodigheten min.

Kontaktannonse

Kjæresten er alene hjemme. Han setter helt sikkert pris på enetiden. Muligheten til ubegrenset Playstation-fest. Stekt laks hver dag. Utagerende omrokkering i vinskapet. Trompeter strødd over hele leiligheten. Ganske utagerende sistnevnte også, forresten. Top gear på TV. Mens man øver. Og spiser. Og leser Pondus. Og tramper rundt på rene gulv med sølete sko. Og hører på jazz. Høyt.

Fordi jeg føler det som min plikt, opplyser jeg likevel om at han har kreftversjonen av alene-hjemmefest. Alle tilhengere av antibac og med influensavaksinen inntakt, føl friheten til å ta ansvar. Kaffeslabberas på ekte bestemorvis er stort sett eneste sosiale omgangsform som fungerer. Bare sånn at alle er advart. Dessverre lite med bill. mrk. vin og turer i skog og mark. Heldigvis for meg, som allerede har kapret ham.


Sånn til opplysning. Det er altså delen av bildet uten alt for stor russerlue som er ukens kreftfest-arrangør.

Bildet

Jeg har hud som en taffelstick. Knekker, uansett hvordan man prøver å dandere den.

- kjæresten

Kuriositetene

60 miniatyrbiter med baguette og leverpostei/syltetøy.
59 stk. dyneristing og tilhørende nuss på hodet.
10 flasker med grønn torsdagsfarris.
74 bokser antibac.
13 vaskemaskiner med ullsokker og superundertøy.
14 flasker alt for dyr oppmuntringsvin til lagring.
5 innkjøpte joggbukser til cellegiftbruk.
160 små og store blogginnlegg.
9 søndagsturer i pensjoniststil.
50 sjekke-formen-turer til nærmeste bussholdeplass.
2 par solbriller til meg (lyssky Willy Wonka stjal de gamle, forvandlet til Willy Wonka-størrelse).
170 kopper te, det smaker visst ikke cellegift.
183 vonde dager.
Millioner av tårer.
1 måned igjen.


Skaffe julekalender i år. Vil telle ned til noe annet.

Den gode kreften

Bursdagsgaver som kan kvitteres ut flere måneder i ettertid. Praktisk. En kreftpause. Klokken stoppes. Midt i nedtellingen. Er som det er. Kanskje kreftpausen resulterer i raskere nedtelling etterpå. Håper det. Herr Hodgkins må bare vente. Dessverre sammen med kjæresten. Kjæresten tar det igjen senere. Mye. Herr Hodgkins må gå planken. Over og ut.
Må finne koffert.

Vous nous manquez!

Det er lett å drømme seg bort. Her oppe i snøstormen. I nisseland. Med kreft og cellegift. Til der kjærestens gammeljobb plutselig står tom igjen. Savn. Gladjobb. Gladfolk. Språk, klima og miniatyrlandet vårt. Der vi valgte å reise fra. Tenk om noen i familien ble alvorlig syke. Med oss langt unna. Slo definitivt til litt annerledes enn vi trodde.

Hærskaren av de som styrer livet vårt har gitt tillatelse. Vi drar på flekken. Julen. På flekken i vår tidsregning, altså. Og med retur. Sånn er livet. Nå.



 

Krefttipset - pårørenderollen

Av og til må man lukke døren. Bokstavlig, ingen overført betydning. Man kobler ikke ut empatien, omtanken, omsorgen eller bekymringene. Derimot må man akseptere at ingen hjelp kan hjelpe. Jeg kan ikke gjøre kjæresten raskere frisk eller i bedre form etter kur. Det står ikke i min makt. Maktesløshet. Lukke døren. La kjæresten være alene i mørket. Tiden går. Brutalt. Jeg har jobbet mye med meg selv. Tatt tid. Holde den dårlige samvittigheten unna. Dårlig samvittighet over å ikke kunne bidra. Dårlig samvittighet hjelper ikke. Når ingenting annet heller hjelper.

Jeg lukker døren. Drikker et glass rosévin. Spiser den maten kjæresten ikke liker. Ser på dårlig reality-TV. Fyller vannflaske og rister dyne. Ingenting annet jeg kan gjøre. Vente på lysere tider. Nesten uten dårlig samvittighet. Nærmer meg, i hvert fall.

Ferdig med tiende kur

Status innebærer fortsatt fravær av infeksjoner. Relativt like blodverdier hver gang. Ingenting tyder på at stråling blir nødvendig. Kroppen var tømt for kreftceller etter fjerde kur. Håret vokser når det passer. Huden er som plastelina, i en vakker transparent nyanse. Ingen oppkast de siste kurene. Dessverre heller ingen mat. Boks nr. 74 med antibac. Nedslitt psyke. Det blir en lang uke. Nok nå.

Med ondt skal ondt fordrives. Er tydeligvis ikke måte på. Motivasjonsdans og tommel opp. Siste innspurt, to igjen.

Hold ut, min kjære!

Kjæresten trenger en oppmuntring kvelden før kur. Derfor får han tre.

1.
Det blir stemning med 40 billetter til våre mennesker. Storstilt rekruttering av heiagjeng. Det store målet i februar. Konserthuset kommer definitivt til å merke at kjæresten skal tilbake. Damene med blått hår får knivskarp konkurranse i salen. Alle skal med.

2.
Jeg skal brette cirka en million bryllupsinvitasjoner mens kjæresten har dårlige dager. Knyte rosa silkebånd. Og gulltusj. Som alltid forsvinner når man trenger den. Eller skriver feil. Pirk og banning. I bøtter og spann. Papp og konvolutter. Kaos. Tror kjæresten synes det er helt greit å slippe unna akkurat denne prosessen.

3. 
Jeg gir meg. Kjæresten skal få Fantomet-ring. Sånn til selskapsbruk. Jeg plukker mine kamper med omhu. Skjønner at dette er tiden for kompromisser.
 

De kalde fakta

  • Kjæresten min er i risikogruppe. Nedsatt immunforsvar.
  • Kjæresten min kan smittes av det meste. Selv med vaksiner innabords. Vaksiner fungerer ikke alltid på nedsatt immunforsvar.
  • Kjæresten min kan bli alvorlig syk. I verste fall stryke med. Fordi han er syk fra før. 
  • Det synes ikke utenpå hvem som har nedsatt immunforsvar. Noen velger prinsipielt vekk anbefalt vaksinasjon. Smitte. Fare.


Vaksinasjon for ens egen skyld, men like mye for andres. For kjæresten min, blant annet. 


Alvorlig tekst kan heldigvis mykes opp med et litt mindre alvorlig bilde.
Bildetekst: Ikke gamble med kjæresten min! Eller noe sånt.

Hulen fanger

Helgeutflukt. Ikke akkurat storbymetropoler eller vakre steder som må oppleves. Destinasjoner som kan glemmes i ettertid. De får sterke assosiasjoner som hefter ved. Skal ikke tilbake med det første. Utenfor hulen. Likevel styrt av den. Har fikset alle julegavene. Djevler på planlegging, det er vi. Shopping i maurtuevariant om en måned går jo ikke. Kjæresten er fortsatt litt snurt over at gruvearbeiderne i Chile slapp ut av hulen sin før ham. Det ble estimert til å skje samtidig, ved juletider. Kan ikke vinne hver gang. Han har fått en julepyntduppedings og vaffel til trøst. Hevder hardnakket at vafler løser verdensproblemer. Også for huleboere. I hvert fall de midlertidige. Nøyaktig én måned igjen til siste kur. Ut av hulen. I motsetning til gruvearbeiderne, kjæresten skal aldri tilbake.

Kjærestens aktivitetshjørne - del 3

Hva gjør man når man er litt på sidelinja? For å holde motet oppe? For å komme seg ut av senga om morgenen? For at kjedsomheten ikke skal ta overhånd? Når legen forbyr å pushe kroppen? Og kroppen egentlig også forbyr å pushe seg selv?

Aktivitet: Bilglede

Tid til å se alle episodene av Top Gear på youtube. Mot til å bestille prøvekjøring av drømmebiler, noe jeg ellers ikke hadde turt. Innse at enkelte bildrømmer aldri blir virkelighet - men at de fortsatt er drømmer. Koselige bilturer med samboeren på rolige høstveier i regnvær.

Opptur:  Jaguar XF i Maridalen.
Nedtur: Innser at prislappen er altfor høy, selv med kreftkortet innabords.
Resultat: Kjøpte ny bil i oppnåelig prisklasse. Lego. Synes den ble fin.

Sykkeloppdatering:
Kreftpasienten: 44 km fordelt på tre turer
Sykkelsportens svar på "The Stig": Alt for mange, men jeg reduserte totalen betraktelig ved å tvinge han med på en tur i krefttempo. Smart triks.

- Kjæresten

Den gode kreften

Jeg ble inspirert. Senest av en snill kommentar på bloggen, men også av andres tilbakemeldinger. Om hvorfor i huleste jeg orker å jobbe 125 % prosent. Nå når kjæresten er syk og livet har snurret feil vei i flere måneder. Ikke alle begynner i ny jobb uken etter en kreftdiagnose. Katastrofestemning. Sett i ettertid kunne jeg ikke hatt bedre timing. Møte forståelse uten å bli dullet med. Noen dager må jeg jobbe hjemme. Eller utsette et møte. Eller klage. Eller spørre om hjelp. Eller le veldig høyt. Eller spise alt for mange tyrkisk pepper. Være engasjert. At alle andre er engasjerte. Ja-mennesker. Kreftfritt. Vanlig tidsregning. Andre ganger raskere tidsregning. Eller litt på etterskudd. Når jeg behøver det. Mine premisser. 

Til alle arbeidsgivere der ute: Se og lær! Og lytt!

På bekostning av det meste

Mye tyder på at jeg bør øke fokuset på andre ting enn lymfekreft og cellegift (dessverre lettere sagt enn gjort). Etter følgende uttalelse til venner i Luxembourg:

"He will be fixed by christmas."

...så pakker jeg sammen min egen integritet og går i hi. Skulle tro det var mine celler som utsettes for massakre annenhver uke. Stakkaren beskrives jo som en gammel bil på verksted. Tar seg ikke ut.

Cellegiftens bakside (les: duftside)

Lukt og hukommelse henger sterkt sammen. Velutviklet kobling i hjernen der altså. En særdeles engasjert forskermann på Puls (Nrk) fremhevet at intens bruk av parfyme følgelig kan gjøre susen. Eksempelvis om man vil huske de gode ferieminnene klarere i ettertid. Spray i vei, og charterturen sitter som klistret for all framtid (inkludert alt det fører med seg). Herved sprayer vi som gale, alt vi eier. Utelukkende for å overdøve cellegiftlukten. Hadde ikke gjort noe med et par gode minner fra dette halvåret. Vi gir det en sjanse.

Et fjollete seminar om sosiale medier påsto dessuten at jeg er alt for gammel til å blogge. Sånn statistisk. I luktens navn slår jeg tilbake med en skikkelig produktanbefaling. På ekte fjortisbloggers vis. Egnet til å overdøve cellegiftlukt. Satser nå på at de gode minnene skapes på løpende bånd. Raske på.

Tvangstenking

Jeg har alltid latt meg fascinere voldsomt over styrken hos mennesker som mister sine kjære, mennesker som gjennomgår alvorlig sykdom og mennesker som opplever grusomme hendelser i livet sitt. Vanskelig å forstå. Bestemme seg for å komme gjennom. Bestemme seg for å takle. Bestemme seg for å ta tak for å få det bedre. Bestemme seg for å ikke grave seg ned og bli liggende.

Jeg vet mer. Man kommer gjennom fordi man må. Bare derfor. Fordi det er eneste utvei. Erkjennelse av at noe er annerledes. Det eneste man bestemmer seg for er nettopp den erkjennelsen.

Kjæresten for eksempel, erkjenner på sin helt egne måte. Har i dag prøvekjørt en Jaguar. Jaguar med stor J. Sånn bare fordi akkurat det hadde han lyst til i dag. Selv har jeg sittet på nåler. Livredd for at både han og Jaguaren skulle havne i en grøft langt inne i Maridalen. Jaja, sånn går nå dagene.

Til alle søvnløse

I redsel for lynsjestemning blant utslitte og heltmodige småbarnsforeldre i de tusen hjem, bør man helst ikke klage for mye over lite søvn. Jeg har jo ikke akkurat ansvaret for en hylende liten michelin-person som herjer hver natt. All ære. Likevel tar jeg meg den frihet å klage litt sånn i det små. Forskjellen er jo at michelin-personene tross alt er noe positivt. Noe gledelig her i verden. Sånn selv om man ikke får sove. Tanker på lymfekreft derimot, kan dra dit pepper'n gror. Slett ikke verdt å kaste bort søvnen sin på. Lett å si. I dag slår jeg derfor et slag for alle som ikke sover, både de med alt for våkne michelin-bebisser, ekstreme c-mennesker, samt oss som er sånn skikkelig lei kreft.

Vi sperrer opp øynene og er "ikke trøtte i det hele tatt, det går bra".

Vintertimen

Her venter man i det uendelige på at tiden skal løpe raskere, og så plutselig går klokken bakover i stedet. Ikke populært. Det positive er imidlertid at vinter(tid) endelig er en realitet. Ikke bare noe vi innbiller oss selv, forsvarsmekanisme. Hurra.



Helgen etter kur

Timeshare-hunden lider av en sterk variant innen sympatioppførsel. Slapp i kroppen, tufs innpakket i ullteppe og konsekvent unngått søledammer. Mistenkelig likt kjæresten. Helgen etter kur. Eneste som mangler er jakten på hovne lymfekjertler i egen hals. Foreløpig er sistnevnte aktivitet forbeholdt kjæresten. Helgen etter kur. Helt usaklig selvsagt. De er stablet opp i hvert sitt hjørne av sofaen, med betryggende bakterieavstand. Kjæresten bekymrer seg for alt som kan skje, ikke skje, kanskje skje. Helgen etter kur. Jeg, antibac og gamle Cæsar-episoder i midten. Forsikrer om at verdens undergang er på betryggende avstand.
De paranoide dagene.

Hilsen fra venstre hjørne av sofaen
(høyre hjørne synes det var litt flaut å bli avbildet - i sitt rosa ullteppe):

En-somheten

Langt i fra ensom. Men tre dager på rad sånn helt alene i stuen. En-somhet. Man blir tussete av mindre. I går snakket jeg med meg selv. Og det tok litt tid før jeg faktisk ble klar over det. I dag låner jeg timshare-hunden i stedet. Mens kjæresten er på vei ut av hulen.

Søker torpedo snarest!

Partypeople som naboer et par etasjer ned. Ingen tvil. Til alle døgnets tider. Hver dag er en fest. Bare ikke for kjæresten i cellegifthulen sin. Med lavt blodsukker var jeg en hårsbredd fra å kjefte dem huden full. Regelrett kaste herr Hodgkins på dem. Middagsmat i stedet. Innser at mine knappe femti kilo og spagettiarmer egner seg dårlig mot naboer i teknorus. Kanskje andre her er mer egnet. Ta affære på våre vegne, meld dere snarest. Dussør utloves! Jeg planlegger motreaksjon. Kanskje med brassband-musikk. Eller annen tilsvarende irritasjonsfaktor for mennesker i teknorus. Det har vi nemlig fått til før, høylytt brassband-stunt altså. Som garvet treblåser tok jeg pliktskyldigst avstand fra det hele. Denne gangen derimot, tar jeg på meg alt ansvar. Velkommen skal dere være til storstilt hevnaksjon i januar. Uansett sjanger.

Finne seg sjæl

Kjæresten gleder seg til å ikke være "han med kreft".
Jeg gleder meg til å ikke være "kjæresten til han med kreft"
Vi vil være mye, men ikke noe med kreft. Gleder oss til å dreie rundt annet enn kreftaksen.

Inni er vi like, men det er utenpå

Alle kreftformer er forskjellige.
Alle symptomer er forskjellige.
Alle like kreftdiagnoser er forskjellige.
Alle reagerer forskjellig.
Alle takler forskjellig.
Alle tenker forskjellig.
Alle behandlingsopplegg er forskjellige, selv for samme diagnose.
Alle bivirkninger er forskjellige.
Alle ettervirkninger er forskjellige.

Kjæresten er grønn i ansiktet (bokstavlig talt) annenhver onsdag. Noen andre? Hvis ja, det kan altså være så mangt. Kanskje en ødelagt sprittusj? Rare spisevaner dagen før? Et Shrek-gen som slår ut sånn med jevne mellomrom? Eller cellegift.
Lære av andres erfaringer, men stole på sine egne. Roe bekymringene for alt som er ulikt. Leve forskjellene.

"Are we there yet?"   - treffende, kjære googleDonkey

Ferdig med niende kur

Den stabile perioden mellom kurene har nok blitt kortere. Ikke fysisk. Tankene. Kjæresten bruker mer tid på å grue seg til kur. Flere dager i forveien enn tidligere. Og da må det graves dypt i lommen der motivasjonsordene ligger. Den lommen er tydeligvis ganske dyp. For ordene er der fortsatt. Og jeg har bestemt at lommen må tåle noen uker til. Bare 1/4 igjen. Kort for meg, mer en langt nok for kjæresten. Dessverre.

For å avhjelpe lommen med motivasjonsordene, har jeg for anledningen lånt bort motivasjonsdyret. Vært ute en motivasjosnsvinternatt før. Et dyr med særdeles tynn hals. Han har i hvert fall ikke Hodgkins lymfom, han heller.

Kjærestens aktivitetshjørne - del 2

Hva gjør man når man er litt på sidelinja? For å holde motet oppe? For å komme seg ut av senga om morgenen? For at kjedsomheten ikke skal ta overhånd? Når legen forbyr å pushe kroppen? Og kroppen egentlig også forbyr å pushe seg selv?

Aktivitet: Musikkopplevelser

Rydde CD-samlingen, bare for å oppdage alle gamle "hits". Stor nostalgieffekt. Vaske stua til Vårofferet. Stravinsky er suveren vaskemusikk. Spotify har over 30 innspillinger av Mahler 1.symfoni, umulig å finne favoritt. Irriterer meg over universelt lav tostrøken e på trompet. Bernstein var forresten genial...
Opptur: Glimrende NM-resultat for superelevene til samboeren
Nedtur: At jeg ikke fikk hørt på
Resultat: Innser at jeg savner jobben, og musikken - men jeg henger med
Konsertanbefaling (kun for de som faktisk har et immunforsvar): Neste ukes konsert med Filharmonien - super fransk musikk med masse kule trompetstemmer.

Sykkeloppdatering:
Kreftpasienten: 55 km (på en uke)
Sykkelsportens svar på "The Stig": 57 km (på en dag)
Jeg tar meg til rette og sier at stillingen er cirka 1 - 1, sånn forutsetningene tatt i betraktning. Og for å gjøre konkurransen litt spennende sånn i begynnelsen.

- Kjæresten

Alt som ikke betyr noe

Ting som var særdeles irriterende før, virker mindre betydningsfulle akkurat nå. Vi hisser oss i hvert fall sjeldnere opp over dem.

Verdens beste stol delte seg i to.
Identitetstyveri (ok, det er faktisk ganske irriterende likevel - sånn når jeg tenker meg om).
Punktert bildekk midt oppe i selveste Holmenkollåsen.
Vin med korksmak.
Søvn bare halvparten av nettene.
Mindre skattepenger til gode enn forventet.
Kjøleskap som takker for seg midt i kreftstria (riktignok har det nå plutselig gjenoppstått fra de døde igjen).

Stoisk ro. Alt takles over en kopp kakao.
Sånn bortsett fra når kjæresten vil kjøpe alt for dyrt stereoanlegg på impuls. Som et slags plaster på kreftsåret. Den stoiske roen fikk seg en skramme der gitt. Men tross alt, bare en skramme.

Den gode kreften

Jeg har verdens beste barn. Selv om de strengt tatt verken er barn eller mine. Men de er litt mine likevel, "lånebarn". Dessuten er det i dag stadfestet at vi har norges beste klarinettensembler, og norges 3. og 4. beste ensembler totalt i de respektive aldersklassene sine. Og verdens beste supportere, for både hverandre og alle andre. Dæven. Kjæresten og jeg feirer med et glass champagne.

Også har jeg tenkt på kreft kun et par små ganger i dag. Feires litt det også. Den gode kreften.

Siden spillebarnas "ordentlig-foreldre" er så fantastisk flinke til å ta bilder, skeier jeg jammen meg ut med hele tre bilder i samme innlegg.




(foto: Erik Saastad)

Moteord

Mai: Muskelknute
Juni: Celleforandring
Juli: Hodgkins lymfom (tar jo minst et par uker bare å lære skrivemåten)
August: PET-scan
September: Kreftforsikring
Oktober: Jul snart?


Bruce in person. Så det.

Krefttipset - mas, mas, mas!

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger vi purret sykehusnorge i juni. Vi var en pest og en plage. Fordi vi så at masingen ga resultater. Fordi en del av de vi purret oppfordret oss til å fortsette masingen. Fordi det ville fremskynde både utredning og behandlingsstart. 

Vi satt i telefonen døgnet rundt. Spurte om forklaring på uttrykk vi ikke forsto. Evinnelig mas på menneskene som booket timer til diverse undersøkelser. Kanskje hadde andre avlyst timen sin, slik at vi kunne steppe inn på kort varsel? Ringte etter prøveresultater. Til Riksen. Til Ullevål. Til Radiumhospitalet. Til fastlegen. Brukte alle kontakter. Noen kjente noen som kjente noen som visste hvem vi burde mase på. Truet til oss konsultasjon hos onkolog dagen før han skulle på sommerferie. Stakkaren jobbet egentlig ikke poliklinisk den dagen, og var definitivt ikke i solskinnshumør. Men masingen var verdt det! Kjæresten kom i gang med behandlingen hele tre uker før først antatt. Og i en ventetid som synes uten ende, er tre uker en evighet i riktig retning.

Den morsomste telefonen, fra sykepleier på Ullevål:
"Ja, jeg ringer egentlig bare for å bekrefte den timen for PET-scan som du har skaffet deg selv og oss på Radiumhospitalet. Takk for hjelpen med timebestilling."

Mens vi venter på vinteren

Det skulle snø, så kjæresten parkerte sykkelen. Ingen snø kom. Tror kjæresten har trykket nesen mot vinduet i hele dag. Gjort detaljerte og analytiske observasjoner rundt utvikling i værsituasjonen. Konklusjonene forble imidlertid uklare. I stedet har han imponert med vasking av leilighet, reparering av kjøleskap med hypokondertendenser, samt innhentet dato for CT-scan etter siste kur. Sistnevnte blir gjenstand for masing, vi vil fremskynde. Ønsker eventuell friskmelding allerede før jul. Første steg på veien videre, snø. For når det snør, da er det vinter. Og når det er vinter, da blir kjæresten frisk. Vi nærmer oss.


Siden kjærestens nye sko har satt diverse sterke følelser i sving her, må det presiseres at nevnte UGGS slett ikke har like stort fjortispreg som man kanskje skulle tro. Sånn tross alt. Men de er fortsatt UGGS. Vi får bruke Hodgkins som unnskyldning. Fungerer som bare det. Kreftkortet. Rart det der.

Lærdom

Jeg blir mye flinkere til å sette pris på de glade dagene. For de er der av og til. Ikke gode dager, men de glade duger i mellomtiden. Det er en klisjé at man blir flinkere til å gripe dem, gripe dagen. Bare fordi man vet mer om hvor skjørt livet og hverdagen er. Men de glade dagene skiller seg plutselig lettere ut. Synes bedre. Siden det er få av dem. De er der av og til i hvert fall, og det er fint. I ettertid blir jeg nok ikke bedre til å gripe verken den ene eller andre dagen. Men jeg har lært følelsen av hvor bra en glad dag kan være når alle andre dager er feil. Den følelsen vil jeg verne om for ettertiden.

Kjæresten har for øvrig også hatt en glad dag. Han var alt for nære å anskaffe både landeveissykkel og golfsett. Og nå vil han bruke bloggen til å sammenlikne egen kreftform med formen til sykkelsportens svar på "The Stig" (Top Gear). Sånn går det når man gir kjæresten eget aktivitetshjørne. Da glefser han til seg halve armen og hele showet så snart han får muligheten. Siden jeg er sleip, tar jeg igjen ved å avsløre at han har kjøpt seg herre-UGGS! Kjæresten er kul. Også er han bedre enn alle jeg kjenner til å gripe de glade dagene.


Sånn når vi snakker om å gripe dager...

Kjærestens aktivitetshjørne - del 1

Hva gjør man når man er litt på sidelinja? For å holde motet oppe? For å komme seg ut av senga om morgenen? For at kjedsomheten ikke skal ta overhånd? Når legen forbyr å pushe kroppen? Og kroppen egentlig også forbyr å pushe seg selv?

Aktivitet: Sykling

Varme klær. Lavt tempo. Maridalen. Te på termos når alle andre er på jobb. Matpakke og kvikklunsj. Gjør en tur ut av det. Pulsklokke og sykkelcomputer. Ikke for å prestere godt, men for å sikre at pulsen holder seg nede.
Opptur: 18 km, og er FORNØYD med det.
Nedtur: Da pensjonisten jogget forbi på vei opp til Sanderberg.
Resultat: Kroppen og hodet føler et snev av friskhet.

- Kjæresten

Innse realitetene

Beskjed til meg selv:
Hyggelige aktiviteter og sosialisering = overskuddet blåses bort i flere dager etterpå.

Vi tar det til etterretning, har jo ikke akkurat noe valg.

Nerding

Man vet at kjæresten synes dagene er lange når han har kategorisert vinsamlingen sin i hele tre forskjellige programmer.

Den nøye (og da mener jeg nøye) utvalgte motivasjonsvinen som skal knekkes ved friskmelding. I følge kjæresten er den brygget fra vinranker man ikke lenger vet helt hva består av. Eller noe sånt. Antikvitetsvinranker. Min teori innebærer heller stupfulle vinbønder som ikke husker hva de har plantet. Og fransk yrkesstolthet tillater definitivt ikke innrømmelser av en slik art. Særs betryggende. Men god vin, det får de til.

Bloggordene

Et nøye utvalgt utsnitt, ikke tverrsnittet. De dypeste bølgedalene er ikke her. Fordi de er for dype. Fordi ingen andre vet hvordan de er. Eller behøver å vite. Jeg føler meg gammel. Vet mye om noe jeg ikke vil vite, som de fleste andre ikke vet. Selv om de er eldre. Også er jeg skikkelig lei av at alle klager over høstforkjølelsene sine på facebook. Og det kan man jo ikke si til noen. Fordi alt er relativt. Fordi alle må få klage. Menneskelig. Og noen vil alltid ha det verre. Mange har det mye verre enn oss. Jeg er takknemlig for at vi ikke er blant dem. Livserfaring er jo noe bra, selv om denne konkrete erfaringen er veldig negativ. Og den lar seg ikke beskrive på noen blogg. Jeg er likevel glad om jeg kan gi et lite innblikk, et utsnitt. I en livserfaring. Som er noe bra.

Når andre skriver bedre

Bows and flows of angel hair and ice cream castles in the air
And feather canyons everywhere, I've looked at clouds that way.
But now they only block the sun, they rain and snow on everyone.
So many things i would have done but clouds got in my way.

I've looked at clouds from both sides now,
From up and down, and still somehow
It's clouds illusions I recall.
I really don't know clouds at all.

Moons and junes and ferris wheels, the dizzy dancing way you feel
As every fairytale comes real; I've looked at love that way.
But now it's just another show. You leave 'em laughing when you go
And if you care, don't let them know, don't give yourself away.

I've looked at love from both sides now,
From give and take, and still somehow
It's love's illusions I recall.
I really don't know love at all.

Tears and fears and feeling proud to say "I love you" right out loud,
Dreams and schemes and circus crowds, I've looked at life that way.
But now old friends are acting strange, they shake their heads, they say
I've changed.
Something's lost but something's gained in living every day.

I've looked at life from both sides now,
From win and lose, and still somehow
It's life's illusions I recall.
I really don't know life at all.

I've looked at life from both sides now,
From up and down, and still somehow
It's life's illusions I recall.
I really don't know life at all.

- Joni Mitchell

Den gode kreften

Kreftkortet, et imaginært kort. Brukes når man synes synd på seg selv, behøver tilrettelegging eller må gå foran i køer. Benyttes selvsagt kun i helt nødvendige tilfeller. Fordi man ikke har det sånn alt for greit. Og fordi man ikke kan gjøre ting akkurat som alle andre, akkurat nå. Da drar man kreftkortet. Aksept for kreftkortet som et reelt og nødvendig kort, er den gode kreften i praksis. Som egen kjøpslov med kreftregel der kjolebytte tillates. Et helt år etterpå. Som annengangs bryllupsplanlegger bør man jo slå på en slags stortromme. Liten stortromme, i hvert fall. Skal passe på så grensen går før marengs.

Torsdagsklubben

Fast rituale, takterrassen er der det skjer. Kjæresten biter tennene sammen. Heisen opp. Og der går vi. Eller kanskje er nok tusling et mer dekkende begrep. Fram og tilbake. Og fram igjen. Før vi øver på noen små retningsforandringer. For å se om kroppen henger på. Noe den gjør. Vinker til vinduspussemannen. Jeg vinker, kjæresten utfører hoderykning. Før vi tar heisen ned igjen. Noen timer til ny samling på taket. Et rituale som definitivt skal avsluttes for alltid i desember. Heller erstattes med et nytt og bedre liv i forhold til oppmøte på sameiemøter. Ene og alene for å konspirere med motstanderne av grilling på taket. Sånn bare for å endelig få være sur, kjip og lite konstruktiv. Ikke skal jeg være noe mer der oppe uansett.

Les mer i arkivet » September 2012 » Januar 2011 » Desember 2010
hits